Når kommunikasjonen bryter

Jeg er vandt til å være flink til å kommunisere med mennesker. Kommunikasjon faller naturlig for meg. På godt og vondt. Jeg opplever kommunikasjon mellom mennesker som en spennende verden, der personlige egenskaper, tanker og verdier skinner igjennom og deles. Derfor er det fryktelig frustrerende når kommunikasjon bryter sammen og partene ikke forstår hverandre.

Det finnes mennesker jeg kan kommunisere med på en helt naturlig måte, der samtalen sier klikk og vi er på samme bølgelengde. Andre mennesker har jeg ikke denne naturlige klikken med og kommunikasjonen flyter ikke like naturlig. Men som en nokså god kommunikator, så kan jeg vri og vende på samtalen og korrigere den manglende flyten, til dermed å føre samtalens deltakere inn på samme bølgelengde. Det finnes dog også andre motparter i kommunikasjonen, de jeg ikke klarer å gjøre meg forstått for - uansett hvor mye jeg vri og vender, forandre måten å delta i samtalen på eller uanhengig av hvordan jeg gir av meg selv i samtalen. Det er nok ingenting som frustrerer meg mer enn når jeg ikke klarer å nå frem til mottaker med noe som burde være lett forståelig. Eller som jeg oppfatter som lett forståelig. I slike tillfeller føler jeg at kampen er tapt og at tapet er så hardtslående at behovet for å flykte og rømme fra samtalen kommer på banen. Dette skjer selvfølgelig først når jeg er så utslitt av å forsøke å nå frem til mottaker at jeg ikke lengre har mer å yte.

Jeg tror ikke det er slik at alle mennesker er ment å være på samme bølgelende og følgelig tror jeg heller ikke at alle mennesker skal kunne kommunisere og snakke sammen og gjøre seg forstått overfor alle og enhver. Noen mennesker er på forskjellige frekvenser og har ikke muligheten til å treffe hverandre på gitte plan. Så spørsmålet mitt er dette: hva skal man gjøre når kommunikasjonen bryter med folk du er tvunget til å forholde deg til?

En fin liten flukt

Jeg har en egenskap som tillater meg å styre drømmer til en viss grad. Siden jeg var barn har jeg kunnet ligge og vake mellom søvnen og våken tilstand og nærmest bestemme hvor drømmene mine skal bære meg hen. Hvis jeg våkner fra en drøm, kan jeg returnere til samme sted jeg var i drømmen da jeg våknet. Jeg har også lært meg selv hvordan jeg bevisst kan være med på å styre hva jeg kommer til å drømme om. Og flere ganger enn færre treffer jeg forbausende godt. Det jeg drømmer om blir da en surrealistisk "virkelighet" som aldri har funnet sted, men jeg får anledning til å bli med på eventyr.

Dessverre er det vanskelig å bevare drømmer. Selv om jeg hadde skrevet drømmene ned, hadde konteksten, tankene og følelsene drømmene skaper, blitt borte et sted fra hukommelsen til papiret. Jeg har hatt mange drømmer jeg har ønsket å bevare, men som tiden har visket vekk. Er jeg heldig, hender det at drømmene dukker opp igjen lang tid senere, men det har jeg dessverre ingen kontroll over. Det virker som om når dagen gryr, og drømmene forsvinner for langt fra egen kjerne i tumultene det er å stå opp, så er de tapt for meg.

Hva er egentlig drømmene våre? Som liten tenkte jeg at det var en blikk inn i fremtiden og at jeg kunne skue på stunder av hvordan livet mitt ville bli. Jeg har trodd at drømmer bare har vært tilfeldige tanker som surret rundt i underbevisstheten. Nå virker det som om drømmene mer er knyttet til lengsel og savn.

Så i søken på hva som er ekte og og virkelig i denne verden, så er kanskje drømmer en kompassnål som skal følges? Jeg vet ikke. Uansett så fascineres jeg av drømmer og en alternativ virkelighet. En fin liten flukt fra hverdagene?

Et nytt familiemedlem

Jeg ble onkel igjen i dag. Onkel til lille Johanne. 4050gram mirakel, 54cm lang. Etter å ha holdt seg hos mor to uker over tiden, så hun endelig dagens lys i ca. 0450 i natt. I en familie der gutter er overrepresentert, skal det bli spennende å stifte med den lille piken. Pappa ringte meg og spurte om ikke det nå ville være vårt ansvar å skjemme bort den lille tulla, noe jeg bekreftet. Jeg ser frem til det.

I skrivende stund er jeg onkel til fire gutter og to jenter, alle i alder fra 0år til snart 7år. Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke selv kunne tenke meg barn, men med så mange barn rundt meg føler jeg ikke hastverket. Hvordan skulle jeg da rekke å være verdens beste onkel?

Gratulere til mor og far og resten av familien!

Delte tanker

Her om dagen tikket det inn en positiv tilbakemelding på bloggen i min facebook-innboks. Det var virkelig flott å lese om hvordan bloggen var av interesse for andre  og at skriving min var med på å gi en annen person noe. Ordene i tilbakemelding var av slik karakter at jeg ble oppriktig glad og stolt. Det er langt fra ofte jeg får slike følelser, og jeg er derfor ydmyk og svært takknemlig for tilbakemeldingen!

En annen ting som kom av tilbakemeldingen, var at det finnes andre som deler mitt syn og mine tanker om temaer og tanker jeg sjeldent snakker med andre om. Tanker jeg skriver, og tanker jeg skriver om, kan deles av andre. Det er noe bekreftende i akkurat det, noe personligheten kan vokse på. Bekreftelsen blir som næring for sjelen og kan være med på å motivere og styrke. Kan det var nettopp det jeg søkte da jeg bestemte meg for å skrive? Bekreftelse og støtte? Og det er godt å dele tanker med noen. Når jeg tenker over det, er det sjeldnere å føle støtte og bekreftelse enn motstand og manglende forståelse...

Så jeg vil takke tilbakemelder. Fra uventet hold betø det mye.

1300km på "Den ensomme vei"

Grunnen til at jeg ikke postet i går var at jeg satt 18 timer i bil. Ca. 1300km , fra Skien til Trondheim og hjem igjen, gjorde sitt til at jeg stupte i seng med en gang jeg ankom hjemlige trakter. For distansen er lang og jeg var ganske sliten etter endt tur.

Derimot så gjorde turen meg ingenting. Jeg liker å kjøre bil og jeg liker å se ting. Og når du tilbringer så mange timer bak rattet, så har du god anledning til å se litt av hvert. Det er facsinerende å kjøre i Norge og det var fantastisk mange fine steder jeg passerte på turen . Steder jeg tenkte at: "Her kunne jeg kanskje bodd...?" Fjerne steder, langt fra verden og hverdagen som jeg kjenner. Steder der stillhet og fred står i fokus. "Øredøvende stillhet." Hmmm...

Jeg har flere ganger tenkt at jeg en gang skal sette meg i bilen og kjører inn på alle mulige fjerne og avsidesliggende sideveier rundt om i landet. Se hva som befinner seg i endene på bortgjemte stier. Kanskje møtene folkene som gjemmer seg der?

Jeg liker den ensomme vei og stillheten som rører ved den. Deilig...

Ting bør huskes

Jeg har god hukommelse. Men jeg merker at når det kommer til lagring av minner, så skulle jeg gjerne husket mer. En av mine grunner til å skrive en blogg, er slik at jeg senere kan se tilbake og huske trivielle ting jeg gjorde. Derfor må jeg også bli flinkere til å skrive om hverdagslige hendelser. Hmm....

I går var jeg kino på første gang på lenge. Filmen var Hangover Part II - morsom! Selv etter litt labre tilbakemeldinger, synes jeg filmen var underholdende. Ikke på lik linje med originalen, men det var vel heller ikke forventet. Det var et par scener i filmen som fikk meg til å le genuint, hard og lenge, hvilket var etterlengtet.

Under filmen fikk jeg beskjed melding av min kusine at Mina hadde blitt avlivet. Mina, en av to hunder jeg passet forrige uke, hadde kreft spredt i hele kroppen og det var hundens beste å ende livet. Jeg merket at jeg fikk en klump i halsen da jeg leste meldingen og i ettertid har tenkt på "kontaken" jeg fikk til hunden. Jeg kommer til å savne henne og det uskyldige blikket i dådyrøynene som skinte imot en. Jeg har også tenkt mye på familien som har mistet et medlem. Tap av husdyr har en tendens til å etterlate seg et tomrom blant dem som vandt til å ha dyret rundt seg og jeg unner ingen tapet.

Jeg skal bli flunkere til å gå igjennom dagenes tanker og erindre hva jeg tenkte å følte i også dagligdagse situasjoner. Det er altfor lett å registrere ting uten å faktisk ta det inn og på den måten har ting lett for å bli glemt. Kanskje bloggen vil endre seg noe, eller kanskje bare få tilføyninger? Men når tanken er at jeg selv skal kunne se tilbake og lese hva jeg brukte dagene mine på, og hvor tankene mine var, såm er det viktig at jeg stopper opp og tar inn inntrykk og kjenner på følelsene. Jeg tror at flere bør gjøre akkurat det samme. Det er en fin måte å tvinge seg selv til å sette pris på ting en vanligvis ville skrevet inn i glemmeboken.

Sommerens ankomst

Til alle som måtte lure: sommeren er her! Den kom denne helgen. Fantastiske dager i stekende sol har vært noe jeg (og svært mange andre med meg) har lengtet etter. Det virker altfor lenge siden forrige gang sommeren var her og jeg, for en, ønsker den hjertelig velkommen!

Velkomsten sendes fra Bærø, Kragerø. Jeg ankom øya, for første gang i år, i går ettermiddag og allerede i går kveld var solbrentheten en faktum. Champagne og hvitvin og grillet fisk var samlet til måltide viet sommerens velkomst. Og for en opplevelse! Tankene tenderte mot at man bedre ei kan ha det, men kloke hoder kan også ta feil. For dagen i dag har, om mulig, vært desto bedre enn i går, og solbrentheten har fått nye timer til å gjøre sitt virke. Etter timer med felles dugand og jobbing mot esstetisk forbedring av øyas uteområder, og en påfølgende putletur med båten inn til Kreppa og tilbake, kjennes soltrålende på huden. Men jeg klager ikke :)

Grilling og vin venter. God sommer!

Landlige omgivelser

Jeg vil flytte på landet! Denne uken jeg sittet hus- og dyrevakt på Stulen utenfor Skien og jeg skal innrømme at "landet" har vokst på meg. Her er det stille og stille er er deilig! Ikke lyd fra biler eller trafikk, følelsen av mindre mas og kjas og tankefluktige turer i skogen - jeg kan vennes til slikt!