Når kommunikasjonen bryter

Jeg er vandt til å være flink til å kommunisere med mennesker. Kommunikasjon faller naturlig for meg. På godt og vondt. Jeg opplever kommunikasjon mellom mennesker som en spennende verden, der personlige egenskaper, tanker og verdier skinner igjennom og deles. Derfor er det fryktelig frustrerende når kommunikasjon bryter sammen og partene ikke forstår hverandre.

Det finnes mennesker jeg kan kommunisere med på en helt naturlig måte, der samtalen sier klikk og vi er på samme bølgelengde. Andre mennesker har jeg ikke denne naturlige klikken med og kommunikasjonen flyter ikke like naturlig. Men som en nokså god kommunikator, så kan jeg vri og vende på samtalen og korrigere den manglende flyten, til dermed å føre samtalens deltakere inn på samme bølgelengde. Det finnes dog også andre motparter i kommunikasjonen, de jeg ikke klarer å gjøre meg forstått for - uansett hvor mye jeg vri og vender, forandre måten å delta i samtalen på eller uanhengig av hvordan jeg gir av meg selv i samtalen. Det er nok ingenting som frustrerer meg mer enn når jeg ikke klarer å nå frem til mottaker med noe som burde være lett forståelig. Eller som jeg oppfatter som lett forståelig. I slike tillfeller føler jeg at kampen er tapt og at tapet er så hardtslående at behovet for å flykte og rømme fra samtalen kommer på banen. Dette skjer selvfølgelig først når jeg er så utslitt av å forsøke å nå frem til mottaker at jeg ikke lengre har mer å yte.

Jeg tror ikke det er slik at alle mennesker er ment å være på samme bølgelende og følgelig tror jeg heller ikke at alle mennesker skal kunne kommunisere og snakke sammen og gjøre seg forstått overfor alle og enhver. Noen mennesker er på forskjellige frekvenser og har ikke muligheten til å treffe hverandre på gitte plan. Så spørsmålet mitt er dette: hva skal man gjøre når kommunikasjonen bryter med folk du er tvunget til å forholde deg til?