Jeg tenker mye. Alt for mye. Jeg har alltid gjort det. Tenke, analysere, prosedere, kverne. Jeg gjør det hele tiden og det er slitsomt. Stadig kan jeg tenke så mye og så hardt at jeg fysisk kjenner hvordan tanken blir en belastning i hodet, hvordan tanken tilnærmet bokstavelig talt veier tungt på innsiden av kraniet. Som en gryende hodepine kan tankens vekt vokse seg tyngre og tyngre. Den kan føles rette på innsiden av pannebarken. Tankens vekt holder til der.
Jeg husker at jeg for mange år siden tok meg selv i å ønske at jeg ikke tenke så mye, at jeg kunne stoppe min egen tankeprosess og ta kontroll over den: "nå får du legge tankene vekk, Petter. Ikke fokuser mer på denne tanke akkurat nå - det vil ikke hjelpe deg den minste lille bit." Jeg forsøkte å fortelle det om og om igjen, i håp om at jeg på den måten vil finne tankens strømbryter og dermed kunne skru tanken av. Det har aldri hjulpet.
Jeg har forsøkt andre ting også: trening, tv, konversering om løst og fast, snømåking, hagearbeid etc. Og noen av forsøkene har hjulpet for en kort periode, dog ei kunne fjerne tanken helt. Det å trene kan eksempelvis gjøre det vanskeligere for tanken å få feste. Når jeg presser kroppen til å løfte tung eller yte fysisk på annen måte, blir ikke tanken gitt konsentrasjon nok over en lengre kontinuerlig periode til at den får vokse. Den er der fortsatt, men faller stadig ut mens jeg presser meg selv videre. Men treningsøkten må på et eller annet tidspunkt komme til veis ende og da får tanken igjen fritt spillerom.
Jeg er en tenker. Jeg er blitt fortalt at jeg kan tenke ihjel alt. Jeg tenker og tenker og tenker...
No comments:
Post a Comment